Det er den 15.mai 2014. Klokken er 12.30 og 3.økt har vært i gang i vel 20 minutter. Jeg har undervist i Oslo skolen, Persbråten vgs siden 1992, men har nå gått over til Oslo handelsgymnasium. Dette er mitt første skoleår der.
Jeg underviser tre elever i en forberedende inføringsklasse på rom 312. I en slik klasse går elever som nylig er kommet til Norge og som trenger å bli kjent med landet og språket. Kontaktlærer har i storefri fortalt meg at de fleste elever har morsmålseksamen denne dagen. De som møter er tre elever, en på 18 år fra Polen, en på 20 år fra Somalia og en på 22 år fra Libya. Vi forbereder oss til en kommende prøve i Samfunnsfag og arbeider med begrepet Brutto Nasjonal Produkt. Dørene til skolens undervisningsrom er alltid låst. Slik er det på OHG, slik er det ikke på de fleste andre skoler jeg har kjennskap til. Når det banker på, helt vanlig banking, tenker jeg at det må være noen som er ferdig med eksamen og vil få med seg resten av dagens undervisning. Jeg åpner døren: det skulle jeg ikke ha gjort!
Når jeg åpner døren, møter jeg fem gutter/menn og gjenkjenner fire av dem som elever fra serviceklassen på andre siden av gangen. Personen i midten er helt fremmed for meg. Han skriker at han skal ha penger og hele gruppen på fem mannlige elever er i bevegelse inn i rom 312, der jeg hadde en fredelig, pedagogisk stund.
Jeg opplever umiddelbart å stå i en livstruende situasjon. Den voksne eleven, som jeg ikke kjenner, ser farlig ut. Han er mørk i blikket og vil inn på min arbeidsplass ‘åkke som’. Jeg legger refleksmessig hånden på hans brystkasse og tar med venstre hånd tak i dørkarmen for å skyve gruppen ut av døråpningen slik at jeg kan få lukket døren. En av guttene fra Marokko slår på min venstre underarm for å få fjernet meg. I det min høyere hånd er på plass på brystkassen til mannen i midten skriker han: ‘Ikke rør meg. Jeg skyver dem langsomt bakover og føler at jeg får kontroll over hendelsen. Det er da det skjer. Noe jeg ikke hadde erfaring med og noe jeg ikke hadde ofret en tanke på kunne skje på min arbeidsplass.
Hele gruppen presser på for å komme inn, to av dem bruker vold. Eleven fra Marokko er liten og får ikke beveget min venstre arm. Den for meg fremmede mannen, tar et halsgrep mot meg som følger: To fingrer trenger dypt i bløtvevet på hver sin side av strupehodet. Det er her mine to blodårer går som gir livsviktig oksygenrikt blod til min hjerne. Blodtilførselen til hjernen stanser opp. Mitt hode presses bakover slik at jeg ser i taket. Så tar den angripende eleven fingrene rundt hele strupehodet mitt og trekker det mot seg. Jeg tenker; ‘så fryktelig sterk han er’. Nå blir mine observasjoner sterkt begrenset og jeg går instinktivt inn i den siste overlevelsesstrategien vi som pattedyr har; fastfrysing og spille død. Jeg er som et slaktedyr som har sluttet å motsette seg selve slaktingen. Med et godt tak om strupen mitt vrir han hele strupehodet slik at jeg hører et smell inne i hodet. Jeg tenker at der knakk brusken i strupehodet. Deretter blir hørselen borte. Nå ser jeg at det er noe uklart rødt på venstre side av mitt synsfelt, uten at jeg forstår hva det er. Til slutt tenker jeg: ‘Det gjør ikke vondt å dø. Jeg er ikke redd’. Deretter vet jeg ikke noe mer før jeg finner meg selv på stolen ved kateteret. Hele meg skjelver.
Tre par øyne ser forskrekket på meg. Jeg ser på gulvet foran tavlen hvor jeg oppdager at det ligger en rød kost. Det første jeg spør mine elever om er: ‘Hvorfor ligger det en rød kost på gulvet?’ Eleven fra Libya sier da at fordi jeg fikk en sånn rar farge i hodet, tok eleven fra Somalia en kost, løp fram for å få fjernet elevene som angrep meg. Jeg sier halvhøyt til meg selv: ‘Nei dette skal ikke skje. Slikt skal ikke skje.’ Elevene sitter som fastfrosne, ser på meg og sier ikke noe. Etter hvert finner jeg min mobil for å ringe ned til administrasjonen. Det tar tid. Fingrene mine lystrer ikke. Jeg må legge vekk mobilen. Starter opp skolens hjemmeside for å finne telefonnummeret. Prøver igjen å ringe, men får det ikke til. Jeg tenker at jeg må be en av mine elever om å ringe. Utenfor rommet er det mye lyder av uro og bråk. Vi i rom 312 er alle livredde etter det voldelige angrepet fra elevene.
Etter hvert får jeg ringt kontoret der en av de ansatte svarer. Jeg sier kort og konsist: ‘Vi trenger hjelp. Få sendt rektor, og tre sterke menn opp til rom 312.’ Så venter vi. Vi sier ikke noe, vi venter. Intet skjer. Ingen kommer oss til unnsetning. Etter hvert blir det stille på gangen. Jeg sier da til mine tre elever at jeg skal prøve å løpe ned til kontoret og at de for all del ikke må åpne døren for noen. Jeg sliter med å ta valget mellom å beskytte elever mine eller kontakte administrasjonen. Har de ikke forstått at vi som var i klasserommet var i fare og trengte hjelp?
Da jeg åpner døren til skolens kontor ser jeg hele ledelsen og kontoransatte stå samlet. De ser rart på meg. Jeg spør, «hva er det som egentlig skjer her?». Rektor ber meg om å bli med inn på kontoret hans. Der bryter jeg sammen i hulk, hyperventilering og gråt. Etter en stund roer jeg meg, forteller i korte drag hva som hadde skjedd og ber om å få slippe ettermiddagens undervisning. Videre om å få lov til å legge meg på hvilerommet. Dette ble innvilget.
På vei til hvilerommet ser jeg at en dør til et klasserom står halvåpen. Jeg ser at skolens hovedverneombud sitter ved kateketen. Jeg går inn til ham og varsler om at jeg har blitt utsatt for «et avvik».
Forstod kontoret og ledelsen ikke alvoret? Jeg ble senere opplyst at den kontoransatte jeg hadde snakket med, straks ringte til politiet for å få hjelp, men politiet lot meddele at de ikke hadde anledning å komme. Skolen ligger noen hundre meter fra den vel bevoktede amerikanske ambassade. Vaktholdet av ambassaden var tydeligvis viktigere enn å komme en lektor til unnsetning.
Dagen etter våkner jeg av at jeg fremdeles er i sjokk og med smerter i halsen. Jeg skriver en e-post til rektor og beskriver hendelsen i detalj. Jeg avslutter med å spørre hvorfor vi lærere ikke har fått informasjon om at vi har en slik farlig elev på skolen. Jeg har aldri fått et svar på dette.
Onsdag den 21.mai 2014, ble jeg innkalt til rektors kontor. Da jeg møtte opp, ble jeg presentert for en jurist fra Utdanningsetaten i Oslo. Hun informerte meg at anonyme vitner, elever ved skolen, hadde sett at det var jeg som hadde gått i strupen på en elev dagen før. Saken var helt snudd på hodet. Jeg ble helt satt ut og sa at hvis jeg hadde slike tendenser, så burde de være fremkommet tidligere. Tross alt hadde jeg undervist i 43 år. Deretter formidlet jeg muntlig den dramatiske hendelsen fra dagen før og gikk tilbake til klasserommet. Utdanningsetaten har aldri beklaget at de la ansvaret på angrepet over på meg. Dette opplevde jeg sterkt krenkende. Anklagen fra juristen rammet meg i kjernen av min identitet som lærer.
Tiden mellom mai 2014 og mai 2018 ble fylt med ondsinnet sladder, uten at jeg var klar over det. Det var skolesjefen selv som ønsket bevis for at det var jeg som var angriperen. Rektor fikk i oppdrag å stadfeste det. Han kom ingen vei med de tre elevene som var i mitt klasserom, all den stund de bekreftet min historie. Derfor ble de falske vitnemålene til to tilfeldig forbipasserende elever avgjørende for juristene på UDE. Hvilke motiv de hadde for å vitne falsk mot meg til rektor kan jeg bare spekulere i. Jeg kjente dem ikke og hadde aldri undervis dem i noe som helst. Historien om at det var jeg som var skyld i overfallet spredte seg så fra rektor videre til min tillitsvalgte og videre til resten av ledelsen og mine kolleger på OHG. Ingen sa noe til meg om det før flere år senere. Da gikk jeg til min avdelingsleder for å få ham til å dementere historien, eller å få rektor til å dementere det. Det ble aldri gjort. Med ny rektor på plass fikk jeg, med tilstedeværelse av rektors overordnede, område dir. Ris og hovedverneombudet for osloskolen, Osnes stoppet historiene. Men skaden er skjedd. Mitt omdømme som lærer er delvis ødelagt.
Alle fem elever som angrep meg fikk God i orden og adferd ved skole slutt.
I tingretten i mars 2018 bekreftet overfalls elevens kontaktlærer at han trodde på eleven, at det var jeg som hadde overfalt eleven som senere ble dømt til to års fengsel.
Klasserom 312 har i dag byttet navn til 313.
