Til ansatte i Utdanningsetaten i Oslo

Mitt navn er Clemens Saers. Jeg vil informere om vår arbeidsgivers adferd, slik jeg har opplevd den de siste 6 årene i 10 punkter. Jeg gjør det for at du ikke skal ha noen illusjoner om at Utdanningsetaten bryr seg nok om deg. Du er en av nærmere 15 000 mennesker, som de har et arbeidsgiveransvar for. Et ansvar Utdanningsetaten ved skolesjefen ikke tar.

1. 15.5.2014 klokken 12.30 blir jeg overfalt og skadet av fem elever i 18 års alder som prøver å trenge seg inn i mitt klasserom mens jeg underviser.
Jeg går i sjokk og mister bevisstheten.

2. Jeg ringer kontoret og ber om at rektor kommer straks sammen med tre voksne.
Ingen kommer.

3. Jeg ber om å få vite hvem de fem som angrep meg var. Det nektes meg grunnet elevenes personvern.

4. En jurist fra Utdanningsetaten forteller meg at de har vitner på at jeg angrep en elev i halsen. Jeg får ikke vite hvem disse vitnene er.

5. Rektor sender søknad for å utvise den meste voldelige av de fem elevene til Utdanningsetaten. Søknaden ble avslått fordi
hendelsen ikke var alvorlig nok. Elevens rettigheter til skolegang er overordnet. Først etter at politiet utstedet bortvisningsvedtak til voldseleven tre uker senere, følge Utdanningsetaten etter med å utvise ham i sommerferien.

Hverken rektor eller noen andre fra UDEs ledelse varslet Arbeidstilsynet om voldshendelse slik loven krever det. Slik er det fortsatt. Hovedregelen i dag er fortsatt at hverken politi eller arbeidstilsyn varsles til tross for ca. hver fjerde lærer i Oslo opplever grov vold eller trussel om vold hvert år.

6. En av mine elever som reddet mitt liv ble hedret med Carnegies helte fonds medalje. Den amerikanske ambassadøren overrakte prisen hjemme hos seg i juni 2016.
Til stede var fylkesmannen i Viken, men ingen fra Utdanningsetaten møtte opp.

7. 1.9.2017 ble jeg,
uten mulighet til kontradiksjon, tatt av faget historie. Jeg var nå inne i mitt 46 år som historielærer. To anonyme elever hadde varslet på meg, og rektor mente at han hadde handlingsplikt. Jeg ble anklaget for blikking og at jeg kom elevene for nær. Jeg hadde aldri hørt om blikking, og med opp til 34 elever i klassen på 60 kvadratmeter, er det grenser for hvor langt fysisk avstand man kan ha som lærer. Jeg ble også anklaget for at jeg så ned på elevene. Jeg vandrer ofte rundt i klassen, elevene sitter ved sine pulter. Skal jeg krype?

8. I oktober 2017 ble jeg innkalt til møte mens jeg var sykemeldt. Der møtte en ekstern innkalt rektor, min avdelingsleder og en jurist fra Norsk Lektorlag. I møte får jeg vite at
jeg er psykisk ustabil, slik at jeg ikke egner meg som lærer mer.

9. Jeg går til sak mot Oslo kommune ved Utdanningsetaten. Tingrettsdommen sier at jeg hadde en god grunn til å gå til sak mot min arbeidsgiver. Jeg ønsket at min arbeidsgiver tok ansvar for å ha utsatt meg, mine kolleger og skolens lærere for fysisk fare. Utdanningsetaten blir kritisert for en rekke forhold. Allikevel er forholdene i følge retten ikke grove nok. Jeg slipper å ta kommuneadvokatens kostnader.
Arbeidsgiver møter ikke i retten for å gi meg støtte..

10. Jeg anker dommen til Borgarting lagmannsrett. Igjen blir Utdanningsetaten kritisert for en rekke forhold. Igjen synes lagmannsretten at nesten drapet på meg ikke er alvorlig nok. I tillegg til egne advokatkostnader må jeg også ta kommuneadvokatens kostnader.

Dette er noen eksempler på vår arbeidsgivers adferd. Neste gang er det en annen ansatt som rammes. Kanskje er det deg. Skal det være slik?
Michael Tetzschner fra Høyre stiller utdanningsministeren noen spørsmål om vår arbeidsgivers fravær av ansvarlighet i en interpellasjon i Stortinget 21. januar 2021.

Interpellasjonen ordlyd

Ønsker du mer informasjon klikker du på denne tekst:

Godt nytt år til deg

Oslo 6.1.2021


Clemens Saers